tirsdag 9. november 2010

In deep sadness and memory of my father

10kg ål fra NZ
Klargjøring for kawahi fiske ved uløpet av Karamea river, NZ



Ensomhetens å!
Åa er overlatt til seg sjøl for lang tid tilbake. Den siste stokken ble fløtt for en mannsalder siden – nå råtner tømmerrenner og damkister. Igjen skvaler vannet uhindret mellom rundslipt elvestein, stanser opp og danner nøkkelrose-kranset høl, og suges inn under frodig heng av busker og kratt. Eller det presser seg sammen mellom bergufser og flytteblokker, til en smal skummende foss. Og reguleringsingeniøren har ikke funnet fram til åa. Kanskje den er for liten – foreløpig!
To veier fører fram til ensomhetens å.Den ene er kort. Den går over ås og myr, gjennom lodden storskog, langs myrete sjøstrender. Den er sti-løs og tunggått, den krever svette. Men den byr også på vide utsyn, den går rett gjennom villdyras urørte rike.Den andre er en lang og kronglete sti. Den er kantet av stein og stubber, og runder blautmyr og vann. Den fører forbi gjengrodde kolbotner og nedfalte koier, over myrhalsen ligger ei kavlebru. Nå og da blir den borte mellom blåbærris og lyng, den forsvinner blant fuglestiene. Men den dukker fram i dagen igjen. Den holder seg på fast mark og den er lett å gå.Begge veier lokker, hver på sitt vis – begge gir de skjønnhet og villmark, og håp om møte med dyr.
(utdrag fra Hans Lidman, Det nappar i Svartån)